ALENE MOT NETTROLLENE

Nylig kjøpte jeg meg Anne Brith Davidsens bok “Kvinner som hater kvinner” som handler om hennes bloggkarriere og hvordan hun har måttet håndtere hatkommentarer og hets fra alle kanter. Jeg kjøpte den fordi jeg var litt nysgjerrig, hun hadde tross alt lovet et jordskjelv på God Morgen Norge, men jeg hadde ikke noen særlig høye forventninger.

Jeg startet å lese, og syntes det var interessant nok, men kanskje klarte jeg ikke å relatere godt nok, for jeg leste bare halve og så ble den liggende noen uker.

Min egen kamp mot nettrollene
I mellomtiden opplevde jeg min egen lille kamp mot nettrollene, bare i mye mindre grad så klart, men for en som aldri har opplevd noe slags hat, var det ganske tøft. Det var mest på YouTube, hvor jeg begynte å få en del følgere, og da også flere “raringer” som følger meg. Jeg fikk flere kommentarer hver dag om at jeg måtte slutte å legge ut videoer ellers ville de hacke meg, at livet mitt var trist – slike ting. Jeg er usikker på hvor mange personer det var snakk om eller om det bare var én person som opprettet ulike kontoer. Jeg blokkerte så klart alt med en gang, for jeg var ikke interessert i å måtte se dritt hver gang jeg åpnet kommentarfeltet mitt, og det synes jeg virkelig er ens eget privilegium å bestemme som blogger eller YouTuber. Det er jo ikke akkurat snakk om sensur eller brudd på ytringsfrihet på den type kommentarer. Uansett, det var ofte mange like kommentarer, bare fra forskjellige kontoer, så det var enten flere personer som samarbeidet, eller bare én som virkelig hadde lite å gjøre.

Dislike bots
Jeg husker jeg nettopp hadde lagt ut en video som jeg var veldig fornøyd med, og etter kun fem minutter hadde den 12 dislikes (noe som absolutt ikke var vanlig for meg). Jeg skjønte ingenting… Det var jo en veldig rask respons fra 12 stk som ikke likte videoen min? Hadde jeg feilvurdert målgruppen min så grovt? Og etter bare fem minutter?

“Heldigvis” avslørte en av plagerne mine at de hadde satt opp en såkalt “dislike bot”, som jeg ikke engang visste eksisterte før dette. Det går altså ut på å sette opp en slags robot som automatisk gir dislikes til en video (tommel ned-tegn), og dette kan man tydeligvis få gratis på nettet. Det fikk meg faktisk til å føle meg bedre, for da var det bare én veldig barnslig person som hadde gitt videoen 12 dislikes, og ikke faktisk 12 stk av mine trofaste abonnenter som plutselig hatet innholdet mitt. Jeg tok det ikke så tungt, men likevel plaget det meg – hvordan kan noen hate meg så mye at de gidder å bruke tiden sin på dette?

Jeg vet hvor du bor
Selv om det var litt irriterende å slette alle disse kommentarene og blokkere de stadig nye kontoene (heldigvis tar det bare noen sekunder for meg å gjøre dette, men flere minutter for dem), så plaget det meg ikke like mye som den neste kommentaren som kom… En helt enkel kommentar med mitt fulle navn, min hjemmeadresse og mitt telefonnummer. Det var faktisk veldig ekkelt, og jeg opplevde det som en trussel. “Jeg vet hvem du er og hvor du bor”. De ville at jeg skulle vite at de visste.

Etter dette gikk jeg skikkelig i tenkeboksen. Jeg visste at jo større man blir på sosiale medier, desto mer hets og trusler vil komme. Var jeg klar for dette? Ønsket jeg at dette skulle bli en del av hverdagen min? Man føler seg så vanvittig alene når man står midt oppi dette her, samtidig som det er tusenvis av andre mennesker som opplever det samme. Enten det er bloggere, YouTubere, politikere eller andre kjente personer. Og flere av de rundt meg ble også bekymret og mente nesten at det ville være bedre å slutte og legge ut videoer (lett for dem å si, når det handler om min store lidenskap og ikke deres). Jeg tenkte over dette… Skulle jeg slutte med YouTube? Bare gi slipp på alt fordi enkeltpersoner likte å plage meg?

Burde jeg gi meg?
Selv om jeg for alvor tenkte gjennom alt dette og på om jeg burde gi meg, så ble svaret likevel til slutt: NEI. Jeg kunne jo ikke slutte med noe jeg elsket å gjøre, bare fordi et par stk ikke likte det. Plutselig ble tanken latterlig, skulle jeg liksom kutte ut en hobby bare fordi noen andre sa at jeg skulle det? Hadde det ikke vært så viktig for meg, så hadde jeg kanskje gjort det, men jeg har virkelig en stor lidenskap for videoer og historiefortelling, så å slutte med det hadde vært som å gi opp en stor del av meg selv. Det kan jeg faktisk ikke tillate at noen andre prøver å bestemme. Det er JEG som sier fra når nok er nok, og kun jeg. Tanken på å slutte med YouTube gjorde meg enda “reddere” enn å faktisk fortsette, selv med sånne kommentarer.

Likevel var kommentaren som inneholdt adressen min såpass ekkel at jeg fortsatte å tenke på det. Kom noen til å dukke opp på døra? (Ja, jeg ble superparanoid). Under denne perioden fikk jeg et desperat behov for å snakke med andre som også har opplevd det samme. Tilfeldigvis hadde en passe stor norsk YouTuber begynt å følge meg tilbake på Instagram, og ettersom vi har hatt litt kontakt frem og tilbake i kommentarfeltet på YouTube, følte jeg at nå kunne jeg kanskje spørre om råd fra henne på direktemelding. Og hun svarte med lange, utfyllende svar! Det hjalp meg faktisk mye, og et av poengene hennes var at i et land som Norge, så er det lite informasjon som faktisk er hemmelig; selv skattelistene vil jo avsløre hvor du bor. Så om noen virkelig vil finne deg, så gjør de det, men mest sannsynlig skjer det ingenting.

Jeg fant også trøst i tanken på at for eksempel Sophie Elise, som faktisk har hatt mange reelle volds- og drapstrusler rettet mot seg og er en noenlunde “forhatt” person, fortsatt er trygg og lever i beste velgående. Hvis noen virkelig vil finne henne, så gjør de det, for de fleste vet hvilket område hun bor i, og det er også filmet derfra i serien hennes. Min konklusjon ble at hvis hun er trygg, så er jeg også trygg. I teorien, i det minste.

Hjelpesløshet
Etter hvert tok jeg opp boken til Anne Brith igjen for å fullføre den, og nå følte jeg at jeg faktisk kunne relatere. Jeg forsto så utrolig godt hvorfor hun har gjort alt det “rare” hun har gjort – blant annet anmeldt flere titalls personer. Det kommer et tidspunkt hvor man bare får nok og har lyst til å kjempe tilbake. Før jeg leste boka hennes, så tenkte jeg at hun overreagerte og kanskje var litt sprø, men jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det må ha vært for henne å få all denne hetsen i åtte år. Spesielt når den også rettet seg mot barna hennes. Da synes jeg ikke det er rart at man prøver å spore opp nettrollene, prøver å få en forklaring, eller tar det til retten.

Selvfølgelig er det alltid flere sider av en sak og man kan kanskje ikke ta alt hun skriver for god fisk, men hvis bare halvparten av det som står der er sant, er jeg villig til å ta hennes side. Tenk det konstante presset hun har levd under, hvor redd og lei seg hun har vært. Ingen kan vite hvordan det føles før man står der selv. Det jeg sitter igjen med er at vi må prøve å være litt mer medmennesker, og ikke være så raske til å dømme andre. Man vet tross alt aldri hvilken kamp de kjemper.

Viktige grep
Nå ble dette en litt dramatisk tekst og jeg er helt OK nå altså, men jeg hadde bare en god del tanker som raste i hodet mens alt dette pågikk. Plagåndene mine har gitt seg for nå, selv om jeg vet at det ikke vil være min siste erfaring med sånne som dem om jeg fortsetter å vokse på YouTube. Nå føler jeg i hvert fall at jeg vet mer hvordan jeg skal tenke og håndtere det. Noe av det viktigste jeg gjorde, rent sikkerhetsmessig, var å slå på 2 step verification på alle de store mediene for å gjøre det MYE vanskeligere å bli hacket (det vil si at man for eksempel må få en melding på mobilen hver gang man vil logge på et nytt sted, så det hjelper ikke for hackerne å bare å gjette passordet til noen). Spesielt er det viktig å ha dette på Gmail-kontoen sin (den man bruker til YouTube). Tenk at jeg ikke hadde det før engang… Det er viktig å gjøre! Gjør det med EN GANG, om du ikke har det. Jeg har også valgt å reservere meg mot nummeropplysning, sånn at adressen min ikke dukker opp på 1881 og lignende sider. Det er også ganske betryggende. Jeg vet likevel at om man virkelig vil ha tak i adressen min så kan man nok finne den på en måte, men jeg trenger ikke å gjøre det så lett for dem.


Husk at du kan abonnere på kanalen her: www.victoriaven.no

 

Har noen av dere noen lignende opplevelser? Hva tenker dere om dette?

 

2 kommentarer
    1. Takk for dette innlegget. Jeg lurte på, hvis man har 2 step verification, må man få bekreftelse hver eneste gang man skal inn på youtube og mail. Eller er det bare om man logger inn fra en ny “enhet”?

      1. Tror du må gjøre det hver gang du har logget deg ut og skal inn igjen, men hvis du først har gjort det på steder som du ber om å bli “husket”, så slipper du å gjøre det hele tiden 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg