Et lite blaff i evigheten

Tenk så kort tid vi har her på jorda, i forhold til hvor gammel den er og hvor mange år den skal fortsette å være her uten oss. Med eller uten mennesker.

Vi er alle bare et lite blaff i evigheten, noe som både er skummelt og litt beroligende på samme tid. Skummelt fordi det hele plutselig kan være over, og livet er for kort til å ikke skulle gjøre det man ønsker. Beroligende fordi når vi er så små i den store sammenhengen, har det så lite å si om man dummer seg ut, og den tanken kan virke styrkende og gjøre en modig.

Livet er for kort til å prøve å gjøre alle andre fornøyde og prøve å leve opp til deres forventninger når det er noe annet man ønsker for seg selv. Man må alltid lytte til seg selv, være trofast mot seg selv.

Livet er for kort til å ha en jobb man hater, for jobb er tross alt en stor del av livet.

Livet er for kort til å ikke gjøre de tingene man ønsker, enten fordi man er redd eller fordi man ikke orker å jobbe for det. Det er lett å si at man ønsker seg ting, samtidig som man ikke er villig til å legge inn innsatsen for at det skal skje.

Jeg tror at den som vil det mest, er villig til å jobbe hardest for det, og tror mest på seg selv, vil greie å få til det til. Alt man ønsker.

Man må ta ansvar for seg selv, for det er faktisk ingen andre i livet som kan gjøre det for oss. Og er ikke det også litt fint? Vi har alle makt til å påvirke våre egne liv.

Det er plass til alle på YouTube

Det som er så fascinerende med YouTube er at det er så svært, så utrolig bredt og variert i temaer. Man kan starte på en video ett sted, og så plutselig har man beveget seg inn i områder man aldri har vært før, og havne på et totalt annet sted. Man blir introdusert for temaer man ikke ante var en greie engang.

Jeg husker spesielt at jeg oppdaget ASMR og mukbang lenge før noen snakket om det, eller aviser skrev om det og så videre. Jeg ante ikke at det var en greie og ble såå fascinert! Tenk så mye mer som finnes som jeg ikke vet om?

Uansett, YouTube har noe for enhver smak, og det er virkelig plass til alle.

Jeg har noen ganger lurt på om jeg også har en plass på YouTube – vil folk følge med på mine videoer? For eksempel er jeg ikke like mye “up in your face” med videoene mine, altså jeg er ikke den som snakker høyt og fort og superengasjerende liksom – så er jeg da bra nok?

Men så har jeg fått kommentarer på at jeg har veldig behagelig stemme, at jeg er rolig og at det er fint å se på, og da går det igjen opp for meg at det faktisk er plass til alle. Jeg  ikke være som alle andre for å bli likt, jeg kan bare være meg, og hvor fint er ikke det? Og du kan også være deg selv! Alle liker jo ikke det samme, så derfor er det dumt å prøve å være som alle andre, for det finnes folk som ikke liker “alle de andre” også.

Et par kommentarer jeg nylig har fått (vet ikke hvorfor person 1 har skrevet det til “hun” som om jeg ikke leser kommentarene, men greit nok, haha).

 

Her er forresten min nyeste video:

Hva er det rareste fenomenet dere har kommet over på YouTube?
Legger dere også ut videoer på YouTube?

“Elsk meg” av Sophie Elise – bokanmeldelse

Hei dere!

I dag tenkte jeg å anmelde Sophie Elise sin nyeste bok «Elsk meg». Den er ikke så ny nå lenger, men jeg hadde skrevet ned dette for lenge siden med plan om å spille inn video, men så bestemte jeg meg for å droppe det fordi jeg hadde så mange andre videoer jeg heller ville spille inn. Så her kommer bokanmeldelsen i tekstform istedet.

Sophie Elise er en blogger jeg har fulgt helt siden starten, og da mener jeg starten. Jeg oppdaget bloggen hennes den uken hun la ut sitt første innlegg, så jeg har jo fulgt henne en del år nå. Da hun kom ut med den første boken «Forbilde» slukte jeg den rått, for man fikk vite masse som skjedde «bak kulissene».

«Elsk meg» er ganske annerledes fra «Forbilde». Der hvor «Forbilde» tok for seg oppveksten hennes og frem til hun er i starten av 20-årene, så handler den nye boken mest om en periode på rundt halvannet år som hun gikk gjennom relativt nylig. Den handler om en ulykkelig forelskelse og hvordan den forelskelsen endret henne.

Forresten er det nå bekreftet (offisielt!) at det er Henrik Thodesen som er “han” i boken hennes, selv om dette ikke akkurat var nytt for oss gossipjenter som følger med.

Vi får være med helt fra starten, da hun tilfeldigvis møter denne fyren i et middagsselskap, og så får vi følge hvordan dette bekjentskapet utvikler seg til noe mer, med alle opp- og nedturene som følger.

Jeg tror dette er en bok som veldig mange jenter kan kjenne seg igjen i, det med å være interessert i en fyr som bare ikke er like interessert tilbake, men så fortsetter man å håpe at det skal forandre seg. Man finner på rare unnskyldninger for både han og seg selv, og man ignorerer veldig mange røde flagg og varsellamper, bare fordi man ønsker så sterkt at det skal fungere. Been there, done that.

Det er mange tegn Sophie burde sett tidligere, men som hun beskriver så godt, så kjemper fornuften mot håpet, og ofte så er det håpet som vinner.

For det meste skriver hun godt, men jeg synes hun bruker forferdelig lange setninger her og der, som med fordel kunne vært kortet litt ned med flere punktum. Hun kan til tider også bruke et veldig grafisk språk som mange kanskje vil synes er litt grovt. Hun er for eksempel ikke redd for å beskrive kroppsvæsker som flyter hit og dit, men det er jo hennes valg som forfatter å skrive slik – og er nok også ment å provosere.

Dette er kanskje litt spoiler, men alle som følger henne vet dette: Det ender jo ikke bra med fyren i boken, og etter en siste krangel med han, stormer hun ut og drar til venninnen sin for å søke trøst. Hun gråter og sier at nå er hun ferdig med han, og det er hun tydeligvis, for plutselig tar hun opp bloggingen og blir seg selv igjen – vil jeg anta, for her stopper historien veldig brått. Og det er utrolig bra at hun endelig ga han opp, men jeg savner kanskje noe mer.

Man har vært gjennom hele denne tunge perioden med henne, og så plutselig er det over. Jeg synes det hadde vært bedre om man kunne fulgt henne litt lenger og fått se hvordan hun finner tilbake til seg selv og hvordan hun får tilbake livsgleden. Da hadde boken løftet seg noen hakk. Man sitter kanskje igjen med en følelse av anti-klimaks. En bok må jo ikke nødvendigvis være lærerik på alle punkter, men det hadde vært litt mer interessant om man også kunne se hvordan hun kommer over dette.

Boken er jo skrevet fra hennes synspunkt så naturlig nok blir den meget ensidig, og man er veldig inni hodet hennes hele tiden. Ettersom hun i dette tidsrommet nesten ikke er med familie og venner lenger, så blir det veldig lite kommunikasjon med andre og det er litt ensformig. Men det er jo også fordi hun faktisk gjorde veldig lite på den tiden, for alt hun gjorde var å vente på melding fra han. Så sånn sett er det veldig realistisk!

Jeg likte nok «Forbilde» bedre enn «Elsk meg», men dette var absolutt ikke en dårlig bok. Jeg synes den var interessant nok til at jeg leste den ut på én kveld, så jeg vil gi den terningkast 5. Med litt flere punktum, kanskje litt flere samtaler og en bedre avrunding på boken, så hadde det vært en 6’er, så alt i alt synes jeg det var en bra bok.

 

Forresten, så gjorde jeg en videobokanmeldelse av Anniken Jørgensens sin bok, “Bare en natt til”, som ble godt tatt imot, og den er også sett av Anniken selv, sitert på hennes instastory + hun har kommentert videoen. Den kan du se her:

 

Er blogging døende?

Har dere også fått inntrykk av at blogging er døende?

Jeg savner den følelsen av å være hekta på å lese blogger (på den gammeldagse, sunne måten, og ikke den obsesse-over-andres-liv-og-kritisere-måten). Jeg føler storhetstiden til blogg kanskje var fra rundt 2009, da det virkelig begynte å ta av, og til kanskje… 2014?  Det var iallfall den tiden jeg leste mest blogger, og da kunne jeg kose meg skikkelig med å lese nye blogginnlegg fra favorittbloggerne mine. Ulrikke Lund, Elise “Living Doll”, Linnéa Myhre, Voe og en haug av andre jenter. Jeg fikk så mye inspirasjon av andre bloggere, og så elsket jeg å blogge selv også. Tanken på at jeg kanskje kunne inspirere andre på samme måte som de inspirerte meg, motiverte meg bare ytterligere! Savner den følelsen av å boble over av motivasjon, inspirasjon og glede. Nå er blogging helt annerledes.

Jeg føler kvaliteten på blogg generelt har gått kraftig ned. Nå er blogg bare et freakshow som handler om mest mulig misvisende clickbait-overskrifter, og “sjokkerende” utsagn og utlevering av sjela si på høyt nivå. Det er ikke noe “stilig” over det lenger, iallfall ikke de bloggene som troner øverst i Norge. Så føler jeg også at det er veldig lite “relatable” bloggere lenger. Alle skal være divaprinsesser og være såå interessante, men hvor ble det av de ordentlige, søte, naturlige, livsglade jentene som inspirerte bare fordi de var seg selv og ikke en vandrende klisjé? De sluttet å blogge.

Det kan hende det fortsatt er mange av de fine inspirerende bloggene der ute, men det hjelper liksom ikke, for det er jo nesten ingen som leser vanlige blogger lenger. Jeg merker det selv – kjeder jeg meg mye, går jeg innom de på toppen av blogglisten, men nå er det mest på grunn av det med bilkrasj og ulykker – man klarer ikke å ta øynene vekk.

YouTube – det nye blogg?

Det virker som at YouTube bare blir mer og mer populært når det gjelder livsstils og “vlogging”. Videoer har jo alltid vært populært, men det ble kanskje brukt mest som et suppelement til bloggingen – en måte å krydre opp bloggen på i ny on ne. Nå blir det mer hovedformatet. Barna har jo allerede fått med seg det, og det er de som er den største gruppen av seere.

Jeg føler kanskje ikke at folk på min alder er så veldig opptatt av, eller oppdatert på, YouTube som “bloggformat”, hvis dere skjønner hva jeg mener. For YouTube har jo vært populært i mange år, og “alle” ser på det, men ikke nødvendigvis på vloggere. Dessuten ligger Norge enda litt lenger bak i utviklingen enn for eksempel USA og England, hvor slike type YouTubere lenge har vært store kjendiser.

Jeg tror at mye av grunnen til at YouTube tar over for blogg, er at vi får tilbake mye av den autentisiteten som blogg-Norge hadde for mange år siden. Gjennom video får man formidlet en historie på en helt annen måte. Spørsmålet blir om vi klarer å “ødelegge” dette også …

Folk er lei av det oppstilte og alle glansbildene; vi vil ha mer av det som er gjenkjennbart, det som er «relatable». Ja, man kan fake mye i videoer også, men det er ikke like lett som gjennom tekst og bilder. De færreste har gode nok videoredigeringsevner til å gjøre midjen mindre og rumpa større, og man skal være veldig god skuespiller for å fake en helt ny personlighet på video. På mange måter er video mye mer «ekte».

YouTube kan jo være like ille som blogg med clickbait og misvisende thumbnails, men man merker jo fort hvilke YouTubere som legger ut kvalitet og de som bare er der for penger og fame. Mange av de store bloggerne er jo også på YouTube nå, med stor suksess. Det handler vel om å følge med i utviklingen og ta del i det. Likevel er det så trist at blogg begynner å bli så utdatert!

Alle bildene er fra min egen bloggtid. Blir litt nostalgisk og litt bekymret over hvor fort tiden går.

Men jeg elsker YouTube, både å se på og å laste opp videoer selv, og for meg er det nå mye mer interessant enn blogg. Når man lager egne videoer får man også brukt kreativiteten på en helt annen måte enn ved blogging, og jeg vil si det er mye mer krevende å være YouTuber enn blogger. Iallfall hvis man bryr seg litt om redigering.

Hva tenker dere om dette? Er blogging døende? Er YouTube det store nå?