Største nooben på treningssenteret

God aften! 

Rett på overskriften – hvorfor er jeg noob, spør du?

Det er ganske enkelt: I går var jeg og trente sammen med Sindre, og hadde egentlig en veldig god økt – men med dårlige ettervirkninger. Jeg er nokså nybegynner når det kommer til trening (det har jeg vel vært i flere år nå, for jeg har prøvd å komme inn i det mange ganger). Uansett, etter treningen i går fikk jeg så vanvittig vondt i korsryggen, og jeg skjønte virkelig ikke hva det kom av. Jeg hadde det før treningen i går også, så jeg koblet det ikke umiddelbart til treningen.

Så kom jeg på at jeg trente på søndag også, og det kan ha vært på grunn av den ene øvelsen jeg har i treningsprogrammet mitt, kettlebell swing, for den gjorde jeg i går også, og da ble det jo mye verre. Så jeg har tydeligvis gjort den øvelsen veldig feil! Har vært sykt vondt å stå og gå i hele dag, og nå ligger jeg helt slått ut her i senga og blogger. Det er så latterlig vondt. Hvis ikke det er nybegynnerfeil, så vet ikke jeg. La oss håpe det blir bedre snart!

Og tror dere ikke jeg greide å ryke på en reklamesmell? Altså jeg blir utrolig påvirket av influencere (det ligger vel i ordet), og det er heldigvis ikke på den måten at jeg får lyst til å operere meg eller ta fillers, men heller kjøpe ting de reklamerer for. Det gjelder for det meste klær og sminke da, ikke teite tilbud som betakaroten og hårpiller og slikt.

Så nå har jeg bestilt abonnement på Goodiebox… Jeg trodde jeg var sterkere enn dette, men så lå jeg her da,  syntes veldig synd på meg selv med ryggen min, og da levde fingrene sitt eget liv på mobilen og vipps så var det bestilt. For de som ikke vet det, så er det altså den tjenesten hvor man får en boks med skjønnhetsprodukter hver måned, og så er det forskjellig innhold hver gang. Men det så veldig spennende ut, så nå gleder jeg meg egentlig veldig til første pakke som kommer om 7-10 dager 🙂

Melkesjokolade med tutti frutti?

Jeg er tilbake med en ny video: Jeg tester nyheter! Denne gangen var det flere ting som overrasket meg, både den ene og den andre veien. Det er definitivt en upopulær mening inni der, men jeg kan ikke akkurat lyve om det jeg liker og misliker, hehe!

Se videoen her:

Har du husket å abonnere på kanalen? Hvis ikke må du gjøre det, så blir jeg kjempeglad, og du går ikke glipp av noen nye videoer.

Man finner også YouTuben min via denne linken: www.victoriaven.no

FLYTTE MED KJÆRESTEN? – Svar på spørsmål

Hei dere! Håper alle har en fin tirsdag.

Planen for i dag er å trene med Sindre etter jobb, og så bare slappe av. Har jo blitt ganske flink til å trene nå i det siste, hva skjer!? Uansett, her kommer svar på noen randome spørsmål.

 

Hvem følger du på instagram, hvem blir du inspirert av?

Egentlig synes jeg at insta er den kjedeligste appen. Som er ironisk med tanke på hvor mye tid jeg tilbringer der… Men oppstilte bilder og instafamous-folk gir meg absolutt ingenting! Sånn sett foretrekker jeg instastory, for det er mer “in the moment” og derfor mer interessant. Så kjedelig nok er det få som inspirerer meg for tiden, men kanskje det er litt bra også? Jeg vil jo bare være den beste versjonen av meg selv. Men Naomi Victoria, en britisk YouTuber/blogger, ble jeg veldig inspirert av før.

Skal du flytte med Sindre noen gang?

Sindre er altså kjæresten min til de som ikke vet det. Og ja, haha, vi skal nok det en gang. Planen er egentlig å få det til veldig snart, men jeg må finne ut hva som skjer med jobb, og så må vi så klart finne det “perfekte” stedet. Har allerede begynt å se litt, som er veldig spennende!

Hvilke steder i Oslo kunne du tenke deg å bo i?

Godt spørsmål… Før var jeg veldig opptatt av at det måtte være der jeg er vokst opp, Høyenhall/Manglerud, men nå har jeg faktisk veldig lyst til å prøve ut noe nytt. Få en smak av det “ekte” bylivet? Majorstuen hadde vært veldig fint! Jeg har også sett litt på sånn Torshov og Grünerløkka, men jeg er litt sær med at jeg egentlig foretrekker å bo i nærheten av t-banen, bare fordi det er mest nyttig uansett hvor man skal. Nydalen er også veldig aktuelt.

Hva falt du for ved Sindre?

Jeg føler det var litt hele pakken kanskje? Vanskelig å peke på én ting, men uansett kjente jeg at jeg var solgt med en gang, haha. Syntes jo han var veldig søt, morsom, snill, smart og morsom å prate med. Viktig å kunne le sammen!

Hva står øverst på din bucket list?

Oi, den er litt vanskelig, det er liksom så mye! For det første vil jeg ha en jobb jeg virkelig elsker, som er givende og hvor jeg ikke føler at jeg faktisk jobber, hvis du skjønner. Så egentlig har jeg lyst til å starte noe eget, starte et selskap eller en idé jeg kan tjene penger på. Jeg har også veldig lyst til å utgi bok en dag, men jeg må bare få somlet meg til å skrive ned alle historiene som surrer rundt i hodet mitt først. (Ikke at man er garantert å få gitt ut bok, men en jente kan drømme). Og så, ganske standard og “kjedelig”, vil jeg jo ha et fint hus hvor jeg bor med mannen min (Sindre håper jeg) og to eller tre barn en gang i fremtiden. Alle de andre tingene på listen kan jeg jo kanskje ta i et eget innlegg en dag.

Leser du noen blogger?

Bare sånn av og til egentlig, det går mest i YouTube her. Jeg leste blogger helt religiøst før, så det har virkelig endret seg for meg. Men når jeg leser blogger er det gjerne de jeg finner på topplisten til blogg.no. Så Sophie Elise, Sofie Nilsen, Martine Lunde og så videre. Jo, Marie Wolla er veldig flink! Hun blogger dessverre ikke såå ofte nå, men håper hun begynner igjen. OG så klart leser jeg my girrrl Ida sin blogg når hun oppdaterer, som dessverre er altfor sjeldent.

 

Gjerne legg igjen spørsmål under dette innlegget om det er noe til neste gang! Det kommer også en video snart hvor jeg svarer på spørsmålene som kom på YouTube til Q&A’en jeg hadde der, som jeg vet jeg er veldig treig med. Men jobber med saken! 🙂

HAN SÅ VIDEOEN MIN! – Uken som gikk

Er det ikke veldig standard blogger å ha sånn “uken som gikk”? Det er jo egentlig litt fint å reflektere over livet og dagene som går, slik at ikke alt bare ender opp som en eneste stor blur. Altså blur som i blurry. Uansett, la oss bare kaste oss uti det:

 

Ukens høydepunkt:

Høydepunktet var definitivt High School Musical-maraton med Oda, Malene og Nora! Det var kjempekoselig å mimre sammen (samtidig som vi lo oss halvt i hjel over hvor kleine de filmene egentlig er, men som var bedre enn selve livet da vi var yngre). Nora dro halvveis i den siste filmen fordi hun synes den var så dårlig … Haha! Vi koste oss masse, da.

Ukens nedtur:

Tror egentlig ikke jeg hadde noen skikkelig nedtur forrige uke? Jeg har hatt en kjip periode ganske lenge nå, så humøret har lenge vært flatt og motivasjonen på bunn, men nå føler jeg at det endelig begynner å gå oppover igjen. Så egentlig ble det litt positivitet på dette punktet her nå. Er det juks?

Ukens irritasjonsmoment:

Dette har vært et irritasjonsmoment for meg lenge, men jeg synes virkelig det skjærer i ørene når folk ikke klarer å uttale kj-lyden riktig! Det er jo bare flere og flere som gjør dette, og snart er det normalen, så i følge språkforskere er dette en naturlig språkendring og noe som blir helt vanlig. Så nå må jeg lide for at jeg faktisk ble lært opp til å si denne lyden riktig, for jeg hører jo så altfor godt når andre ikke klarer det. Skulle ønske jeg var uvitende om dette…

Ukens flause:

Det må ha vært da mamma og jeg endelig klarte å komme oss bort på treningssenteret sammen på søndag, noe som var et historisk øyeblikk i seg selv. MEN, da vi meldte oss inn for en stund siden fikk vi ikke medlemskort, bare beskjed om at vi kunne taste inn kode for å gå gjennom en sånn kjettinggrind, i påvente av å få egne kort. Så kommer vi inn i resepsjonen da, so far so good – men der ble vi stående, for den grinda var låst med hengelås! Så da sto vi der da, og bare “jaja vi prøvde”… (Det var ubetjent fordi det var søndag). Heldigvis var det en mann som ville låne bort kortet sitt for å beepe oss inn. Veldig snilt, men vi følte oss kanskje ikke så veldig høye i hatten der vi sto. Vi fikk til en bra økt uansett da!

Ukens tanke:

Lurer på om jeg kanskje skal begynne å skrive noen form for fysisk dagbok igjen, for når jeg ser tilbake på ukene så husker jeg virkelig ingenting. Det er kanskje ikke uvanlig å ikke huske så detaljert hva man har gjort hver dag, men jeg pleide faktisk å være ganske flink til å huske sånt. Så det er litt “ekkelt” at jeg føler jeg har begynt å glemme så mye. Men forskjellen er at jeg pleide å skrive dagbok om kveldene, så kanskje jeg skjerpet hukommelsen på den måten? Trenger bare være noen setninger hver dag, om noe spesielt skjedde, sånn at jeg har noe å forbinde dagene med.

Ukens WTF:

Jeg fant ut at Tappelino (youtuber/streamer med 34 700 abonnenter) så videoen jeg gjorde om han og Mia Landsem, og viste den på direktestreamen sin for 220 seere. Han likte videoen også så det ut til, for han fikk chatten til å gå og like den – så nå har den over 100 likes! Det var først litt WTF, men så klart suupergøy! Føler jeg får litt mer motivasjon av sånne ting, når det føles som det skjer litt rundt kanalen min. Det var denne videoen han så:

 

 

 

Det er plass til alle på YouTube

Det som er så fascinerende med YouTube er at det er så svært, så utrolig bredt og variert i temaer. Man kan starte på en video ett sted, og så plutselig har man beveget seg inn i områder man aldri har vært før, og havne på et totalt annet sted. Man blir introdusert for temaer man ikke ante var en greie engang.

Jeg husker spesielt at jeg oppdaget ASMR og mukbang lenge før noen snakket om det, eller aviser skrev om det og så videre. Jeg ante ikke at det var en greie og ble såå fascinert! Tenk så mye mer som finnes som jeg ikke vet om?

Uansett, YouTube har noe for enhver smak, og det er virkelig plass til alle.

Jeg har noen ganger lurt på om jeg også har en plass på YouTube – vil folk følge med på mine videoer? For eksempel er jeg ikke like mye “up in your face” med videoene mine, altså jeg er ikke den som snakker høyt og fort og superengasjerende liksom – så er jeg da bra nok?

Men så har jeg fått kommentarer på at jeg har veldig behagelig stemme, at jeg er rolig og at det er fint å se på, og da går det igjen opp for meg at det faktisk er plass til alle. Jeg  ikke være som alle andre for å bli likt, jeg kan bare være meg, og hvor fint er ikke det? Og du kan også være deg selv! Alle liker jo ikke det samme, så derfor er det dumt å prøve å være som alle andre, for det finnes folk som ikke liker “alle de andre” også.

Et par kommentarer jeg nylig har fått (vet ikke hvorfor person 1 har skrevet det til “hun” som om jeg ikke leser kommentarene, men greit nok, haha).

 

Her er forresten min nyeste video:

Hva er det rareste fenomenet dere har kommet over på YouTube?
Legger dere også ut videoer på YouTube?

“Elsk meg” av Sophie Elise – bokanmeldelse

Hei dere!

I dag tenkte jeg å anmelde Sophie Elise sin nyeste bok «Elsk meg». Den er ikke så ny nå lenger, men jeg hadde skrevet ned dette for lenge siden med plan om å spille inn video, men så bestemte jeg meg for å droppe det fordi jeg hadde så mange andre videoer jeg heller ville spille inn. Så her kommer bokanmeldelsen i tekstform istedet.

Sophie Elise er en blogger jeg har fulgt helt siden starten, og da mener jeg starten. Jeg oppdaget bloggen hennes den uken hun la ut sitt første innlegg, så jeg har jo fulgt henne en del år nå. Da hun kom ut med den første boken «Forbilde» slukte jeg den rått, for man fikk vite masse som skjedde «bak kulissene».

«Elsk meg» er ganske annerledes fra «Forbilde». Der hvor «Forbilde» tok for seg oppveksten hennes og frem til hun er i starten av 20-årene, så handler den nye boken mest om en periode på rundt halvannet år som hun gikk gjennom relativt nylig. Den handler om en ulykkelig forelskelse og hvordan den forelskelsen endret henne.

Forresten er det nå bekreftet (offisielt!) at det er Henrik Thodesen som er “han” i boken hennes, selv om dette ikke akkurat var nytt for oss gossipjenter som følger med.

Vi får være med helt fra starten, da hun tilfeldigvis møter denne fyren i et middagsselskap, og så får vi følge hvordan dette bekjentskapet utvikler seg til noe mer, med alle opp- og nedturene som følger.

Jeg tror dette er en bok som veldig mange jenter kan kjenne seg igjen i, det med å være interessert i en fyr som bare ikke er like interessert tilbake, men så fortsetter man å håpe at det skal forandre seg. Man finner på rare unnskyldninger for både han og seg selv, og man ignorerer veldig mange røde flagg og varsellamper, bare fordi man ønsker så sterkt at det skal fungere. Been there, done that.

Det er mange tegn Sophie burde sett tidligere, men som hun beskriver så godt, så kjemper fornuften mot håpet, og ofte så er det håpet som vinner.

For det meste skriver hun godt, men jeg synes hun bruker forferdelig lange setninger her og der, som med fordel kunne vært kortet litt ned med flere punktum. Hun kan til tider også bruke et veldig grafisk språk som mange kanskje vil synes er litt grovt. Hun er for eksempel ikke redd for å beskrive kroppsvæsker som flyter hit og dit, men det er jo hennes valg som forfatter å skrive slik – og er nok også ment å provosere.

Dette er kanskje litt spoiler, men alle som følger henne vet dette: Det ender jo ikke bra med fyren i boken, og etter en siste krangel med han, stormer hun ut og drar til venninnen sin for å søke trøst. Hun gråter og sier at nå er hun ferdig med han, og det er hun tydeligvis, for plutselig tar hun opp bloggingen og blir seg selv igjen – vil jeg anta, for her stopper historien veldig brått. Og det er utrolig bra at hun endelig ga han opp, men jeg savner kanskje noe mer.

Man har vært gjennom hele denne tunge perioden med henne, og så plutselig er det over. Jeg synes det hadde vært bedre om man kunne fulgt henne litt lenger og fått se hvordan hun finner tilbake til seg selv og hvordan hun får tilbake livsgleden. Da hadde boken løftet seg noen hakk. Man sitter kanskje igjen med en følelse av anti-klimaks. En bok må jo ikke nødvendigvis være lærerik på alle punkter, men det hadde vært litt mer interessant om man også kunne se hvordan hun kommer over dette.

Boken er jo skrevet fra hennes synspunkt så naturlig nok blir den meget ensidig, og man er veldig inni hodet hennes hele tiden. Ettersom hun i dette tidsrommet nesten ikke er med familie og venner lenger, så blir det veldig lite kommunikasjon med andre og det er litt ensformig. Men det er jo også fordi hun faktisk gjorde veldig lite på den tiden, for alt hun gjorde var å vente på melding fra han. Så sånn sett er det veldig realistisk!

Jeg likte nok «Forbilde» bedre enn «Elsk meg», men dette var absolutt ikke en dårlig bok. Jeg synes den var interessant nok til at jeg leste den ut på én kveld, så jeg vil gi den terningkast 5. Med litt flere punktum, kanskje litt flere samtaler og en bedre avrunding på boken, så hadde det vært en 6’er, så alt i alt synes jeg det var en bra bok.

 

Forresten, så gjorde jeg en videobokanmeldelse av Anniken Jørgensens sin bok, “Bare en natt til”, som ble godt tatt imot, og den er også sett av Anniken selv, sitert på hennes instastory + hun har kommentert videoen. Den kan du se her:

 

Life is funny sometimes

Jeg har begynt å se på One Tree Hill igjen, og det er så vanvittig koselig! Jeg er typen som foretrekker å se filmer og serier jeg liker igjen, fremfor å se helt nye ting. Eller, en god blanding er det jeg liker. Ofte liker jeg å ha en serie jeg har sett før til å kose meg med, og så ha en ny og spennende serie jeg bytter på med som jeg ikke har sett før. MEN jeg er jo en liten gullfisk, så det er så mange detaljer jeg glemmer (kanskje naturlig etter hvert som årene går), så da får jeg nyte mine favorittserier igjen og igjen uten å huske alt på forhånd.

Så, One Tree Hill. Jeg digger at jeg har kommet inn i det igjen, for jeg prøvde å se på det for kanskje 1-2 år siden, men da var det kanskje så kort tid siden jeg hadde sett alt sist gang at jeg bare ikke ble engasjert nok til å fortsette. Hater når det er sånn, når man har lyst å se en serie igjen som man vet man elsker, men så føles det ikke like spennende lenger. Har det sånn med Gossip Girl og Sex and the City nå, så håper at jeg kan nyte det igjen om et par år.

Det er også interessant hvordan livsperspektivet forandrer seg, for første gang jeg så OTH var jeg vel rundt 11-12 år, og da hadde jeg helt andre favorittpersoner enn nå når jeg ser det som 25-åring. Jeg elsket jo Lucas og Peyton og jeg syntes det var greit at de hooket bak ryggen til Brooke fordi det var jo de to som var meant to be, og ikke Lucas og Brooke. Ser jo nå hvor feil det var, og nå hater jeg at de kan være så slemme mot Brooke som egentlig er så søt og snill. Helt utrolig hvordan kjæresten og bestevenninnen hennes kan holde på sånn og fortsatt klare å leve med seg selv! Og ja, jeg blir veldig engasjert i dette. Brooke fortjente så mye bedre, men samtidig er Peyton og Lucas så råtne at de fortjener hverandre. Hehe.

Det er så mange fine sitater fra serien, mange som har betydd mye for meg opp gjennom årene (haha, hvis man kan si det), og et av mine all-time favoritter er det Nathan som har:

“You ever heard the expression, ‘The best things in life are free’. Well, that expression is true. Every once in a while, people step up: they rise above themselves. Sometimes they surprise you and sometimes they fall short. Life is funny sometimes, it can push pretty hard. But if you look close enough, you can find hope in the words of children, in the bars of the song and in the eyes of someone you love. And if you’re lucky, if you’re the luckiest person on this entire planet, the person you love, decides to love you back.” Nathan Scott, S03E20.

Elsker det sitatet ♥

Og dere unge som ikke har sett One Tree Hill – dere har gått glipp av noe! Eventuelt – dere har mye godt i vente.

Tror kanskje ikke man får sett det på noen strømmetjeneste nå, men får håpe at det kommer på Netflix eller noe annet sted igjen en gang. Det er irriterende når man ser på en serie på en strømmetjeneste og så plutselig fjerner de den, derfor elsker jeg at jeg har favorittene mine på DVD – da kan man alltid se det man elsker!

Stand up, poor and tired – but more than this

Merker at denne tiden av året er kjip for veldig mange. Ferien og sommeren er over, det blir kaldere og mørkere. Jeg pleide egentlig å elske høsten – jeg pleide å forbinde den med spenning, frisk luft og mange sosiale begivenheter. Men så langt … nope. Jeg er ikke så glad for at vi går mot vinter igjen, den er altfor lang og altfor kald.

 

Jeg skulle bodd i et annet land hvor det aldri er vinter, men jeg kommer aldri til å ta det steget. 

Jeg skulle skrevet en bok, men jeg klarer aldri å fullføre en side. 

Jeg skulle vært positiv, men styggen på ryggen har blitt en av mine nærmeste.

Jeg skulle begynt å lese en bok jeg lovet en venninne å lese, men jeg tar meg aldri tid til det. 

Jeg skulle fulgt drømmene mine, men de er for store og jeg er ikke nok.

Jeg skulle vært ute i verden og reddet liv, men jeg klarer så vidt å redde mitt eget. 

 

Når ting ser litt mørkt ut, liker jeg å sette på the Killers med Bling (Confession of a King). Den er så fin. Den handler om å slite med nederlag og hvor lett det er å miste fokus på målene man har. Og den har veldig bra truck i seg så det er ikke noen deppelåt, heller styrkende.

Så må man bare tenke at det ikke er et dårlig liv, men en dårlig dag. Eller periode. Kan noe utrolig bra please skje snart? Jeg er klar.

When I offer you survival
You say it’s hard enough to live
Don’t tell me that it’s over, stand up
Poor and tired, but more than this

Er blogging døende?

Har dere også fått inntrykk av at blogging er døende?

Jeg savner den følelsen av å være hekta på å lese blogger (på den gammeldagse, sunne måten, og ikke den obsesse-over-andres-liv-og-kritisere-måten). Jeg føler storhetstiden til blogg kanskje var fra rundt 2009, da det virkelig begynte å ta av, og til kanskje… 2014?  Det var iallfall den tiden jeg leste mest blogger, og da kunne jeg kose meg skikkelig med å lese nye blogginnlegg fra favorittbloggerne mine. Ulrikke Lund, Elise “Living Doll”, Linnéa Myhre, Voe og en haug av andre jenter. Jeg fikk så mye inspirasjon av andre bloggere, og så elsket jeg å blogge selv også. Tanken på at jeg kanskje kunne inspirere andre på samme måte som de inspirerte meg, motiverte meg bare ytterligere! Savner den følelsen av å boble over av motivasjon, inspirasjon og glede. Nå er blogging helt annerledes.

Jeg føler kvaliteten på blogg generelt har gått kraftig ned. Nå er blogg bare et freakshow som handler om mest mulig misvisende clickbait-overskrifter, og “sjokkerende” utsagn og utlevering av sjela si på høyt nivå. Det er ikke noe “stilig” over det lenger, iallfall ikke de bloggene som troner øverst i Norge. Så føler jeg også at det er veldig lite “relatable” bloggere lenger. Alle skal være divaprinsesser og være såå interessante, men hvor ble det av de ordentlige, søte, naturlige, livsglade jentene som inspirerte bare fordi de var seg selv og ikke en vandrende klisjé? De sluttet å blogge.

Det kan hende det fortsatt er mange av de fine inspirerende bloggene der ute, men det hjelper liksom ikke, for det er jo nesten ingen som leser vanlige blogger lenger. Jeg merker det selv – kjeder jeg meg mye, går jeg innom de på toppen av blogglisten, men nå er det mest på grunn av det med bilkrasj og ulykker – man klarer ikke å ta øynene vekk.

YouTube – det nye blogg?

Det virker som at YouTube bare blir mer og mer populært når det gjelder livsstils og “vlogging”. Videoer har jo alltid vært populært, men det ble kanskje brukt mest som et suppelement til bloggingen – en måte å krydre opp bloggen på i ny on ne. Nå blir det mer hovedformatet. Barna har jo allerede fått med seg det, og det er de som er den største gruppen av seere.

Jeg føler kanskje ikke at folk på min alder er så veldig opptatt av, eller oppdatert på, YouTube som “bloggformat”, hvis dere skjønner hva jeg mener. For YouTube har jo vært populært i mange år, og “alle” ser på det, men ikke nødvendigvis på vloggere. Dessuten ligger Norge enda litt lenger bak i utviklingen enn for eksempel USA og England, hvor slike type YouTubere lenge har vært store kjendiser.

Jeg tror at mye av grunnen til at YouTube tar over for blogg, er at vi får tilbake mye av den autentisiteten som blogg-Norge hadde for mange år siden. Gjennom video får man formidlet en historie på en helt annen måte. Spørsmålet blir om vi klarer å “ødelegge” dette også …

Folk er lei av det oppstilte og alle glansbildene; vi vil ha mer av det som er gjenkjennbart, det som er «relatable». Ja, man kan fake mye i videoer også, men det er ikke like lett som gjennom tekst og bilder. De færreste har gode nok videoredigeringsevner til å gjøre midjen mindre og rumpa større, og man skal være veldig god skuespiller for å fake en helt ny personlighet på video. På mange måter er video mye mer «ekte».

YouTube kan jo være like ille som blogg med clickbait og misvisende thumbnails, men man merker jo fort hvilke YouTubere som legger ut kvalitet og de som bare er der for penger og fame. Mange av de store bloggerne er jo også på YouTube nå, med stor suksess. Det handler vel om å følge med i utviklingen og ta del i det. Likevel er det så trist at blogg begynner å bli så utdatert!

Alle bildene er fra min egen bloggtid. Blir litt nostalgisk og litt bekymret over hvor fort tiden går.

Men jeg elsker YouTube, både å se på og å laste opp videoer selv, og for meg er det nå mye mer interessant enn blogg. Når man lager egne videoer får man også brukt kreativiteten på en helt annen måte enn ved blogging, og jeg vil si det er mye mer krevende å være YouTuber enn blogger. Iallfall hvis man bryr seg litt om redigering.

Hva tenker dere om dette? Er blogging døende? Er YouTube det store nå?