The worst day since yesterday

Jeg har ikke noe tidsbegrep akkurat nå. Er det virkelig bare en uke siden jeg kom hjem fra Hellas? Det virker som en evighet siden nå. 

Det har mildt sagt vært en ganske tung dag. Vi våknet til at katten vår, Zilina, ikke klarte å gå – hun bare dro bakbeina etter seg så det så ut som hun var lam. Hun mjauet og virket misfornøyd, men virket ikke som hun var i store smerter. Uansett tok vi henne med til veterinæren. Der konstaterte de at hun hadde fått en blodpropp som var grunnen til at hun var lam, og at det ikke var stor sjanse for at hun ville bli frisk igjen selv med behandling. Beina hennes ville sannsynligvis bare visne bort og kanskje aldri få igjen følelsene. Så det ville vært egoistisk å utsette henne for alt dette bare for et par år til, som uansett ikke ville vært et ordentlig liv for henne.

Så plutselig var hun borte fra oss. 

Hun er allerede begravet på hytta i Solør. Det er ganske trist å se hele listen med kjæledyr vi har hatt (prøver å ikke tenke tanken at lenger skal den også bli…) Nesten litt groteskt at vi nå har en hel kirkegård av kjæledyr vi har mistet. 

Det verste er at det skjedde så plutselig – hun var her i går og var helt fin, og i dag er hun borte. Og i morgen og alle dagene etter det. Jeg vet ikke om jeg koste med henne i går engang. Kanskje dagen før. Jeg skulle kost mer med henne.

Hun var så sinnsykt vakker.

Det er så rart at jeg aldri skal få se henne igjen, aldri kose med henne eller le av at hun jager datteren sin rundt i huset for å vaske henne. “Terroristvaskeren” kalte vi henne i blant, der hun omtrent satt oppå Nala og vasket henne omstendig i ørene. Hun var min lille Zilli. Og lille Nala kommer til å savne henne sånn, når hun etter hvert begynner å skjønne at noe er galt. De to hørte sammen, og nå må Nala klare seg uten mammaen sin. 

Det er alltid vondt å miste et kjæledyr, det blir ikke noe lettere. Dette er prisen for å ha ekstra familiemedlemmer man blir så glad i, men som dessverre ikke lever like lenge som oss. Man må bare tenke at denne siste smerten veier opp for alt det gode. Jeg kommer til å savne min lille, vakre Zilina så fælt. 

Ikke ta en eneste dag for gitt – hverken for dyr eller mennesker. Vi aner ikke hvor lang tid vi har sammen. Kos litt ekstra med kjæledyrene deres. Det er det man sitter igjen og tenker: “Jeg skulle kost enda mer med henne.